Den skulte innovasjonskraften
De mange toppsjeferne som gnåler om hvordan innovasjon skal gjøres har ført til en misforstått debatt om innovasjonskraft og oversette innovatører. Arbeidslivet gir oss stadig opplevelsen av at innovasjon er noe som foregår i de engere kretser. Det skapes og formidles ovenfra, gjennom talløse innovasjonsprosesser og distribueres så ned til vanlige folk som skal forbruke disse innovasjonene.
Den amerikanske forskeren Eric von Hippel har lenge hevdet at vi er så blendet av det konvensjonelle paradigmet om produsentledet innovasjon at vi ikke har vært i stand til å se at noen ganger, og oftere enn vi tror, er innovasjoner brukerdrevne. Han dokumenterer i en rekke ulike studier at mange brukere, fra 10 til nesten 40% engasjerer seg i å utvikle og modifisere produkter for eget bruk - fra surferens utvikling av nye brettfunksjoner, til kirurgens innovasjoner av utstyr. Kjønn er en relevant faktor. Mens man kunne tro at eksempelvis urbane utdannede kvinner, som så ofte rammes inn som maniske forbrukere kunne vært i førersetet for brukerinnovasjon, så viser forskningen til nå at det er menn som dominerer. Samtidig diskuteres hvorvidt vi underrapporterer ikke bare omfanget av brukerinnovasjoner men også hvor de skjer og av hvem. Mens forskningen til nå primært har fokusert på produkter, og på justering og utvikling av ting som man kan ta og føle på, mens det har vært lite forskning på brukerutviklede tjenester. Vi vet at hvis man intervjuer folk ansikt til ansikt snarere enn på telefon så går andelen av folk som sier de er brukerinnovatører opp. En av årsakene kan være at telefonintervjuene mer eksplisitt har krevd at folk aktivt soler seg i glansen av eget verk - at de åpent for verden omtaler sine nyskapninger som «innovasjon» - hvilket gjør at svarprosenten holdes fiktivt lav. Men hva hvis man hadde reformulert hele spørsmålet, ville det gitt et annet virkelighetsbilde?
I boken Passionistas - Women of Influence (Grapes, 2019) har vi intervjuet 503 utdannede urbane kvinner i Skandinavia om deres relasjon til forbruk. Intervjuene ble gjort ansikt-til-ansikt og i form av åpne eksplorative spørsmål. En av de tingene vi har funnet er at skillelinjen mellom innovasjon og forbruk er særdeles perforerte. Kvinnene vi har intervjuet forteller hvordan behovene de har ofte ikke blir møtt i den kommersielle markedsplassen og beskriver, på en rekke ulike måter og med eksempler fra mange ulike områder i livet, hvordan deres manglende tilfredsstillelse trigger dem til å initiere, forbedre og skape særlig tjenester til deres egne personlige bruk. De forteller om skreddersydde rådgivningstjenester knyttet til reise, mat, sosiale og kulturelle opplevelser, basert på interesse, erfaring, lidenskap og empati. De forteller om utstrakte private bytte-arrangementer for ulike typer kunnskaper og ferdigheter, kunnskaper som gjerne ikke er kjøpbare, men byttbare. De forteller om etableringen av private hybride markeder, som kombinerer kjøp og salg og sosialisering, trigget av manglende tid til å få løst dette via konvensjonelle kanaler. De bruker aldri ordet innovasjon. De snakker om initiativene sine som «noe de gjør», noe som gjør livene deres bedre og mer fullstendige. Men hvis du ser på den skolastiske definisjonen av innovasjon, hvilket inkluderer implementeringen av et nytt og signifikant forbedret produkt, en vare, tjeneste eller prosess, så kan du argumentere for at mange av kvinnenes initiativer faller godt innenfor denne rammen.
Kvinnenes historier minner oss om viktigheten av å fange det åpenbare innovasjonspotensialet som ligger utenfor etablerte kontorlokaler. Helt spesifikt minner det oss om at det er essensielt å åpne øynene for at kvinner - kan drive innovasjon ikke bare gjennom sin kjøpekraft men gjennom sin skaperkraft. Innovasjoner skapt av brukere potensielt er enda mer markedsnære og treffende enn løsninger som blir introdusert ovenfra.
Vi er vant til å tenke at innovasjonsavdelingen tar seg av innovasjoner. Trolig tar de seg bare av en brøkdel.
